Utstillingsåpning: Så i asken, slik at ingenting går tapt

fredag 10. februar kl. 19:00 - 21:00 på Galleri 69

Så i asken plakat
Ann Iren Buan, Johan Øvergård, Jørn H. Sværen og Magnus Dahlström
Kurator Eivind Hofstad Evjemo 

Velkommen til utstillingsåpning fredag 10.2.2017 kl 19:00
Utstillingen holder også åpent 11. og 12.2 kl 12-16
Galleri 69, Grünerløkka Lufthavn, Toftesgate 69, 0552 Oslo

18. mai 1980 ble Robert Landsburg drept mens han sto og fotograferte et vulkanutbrudd fra fjellet Mount St. Helens i Washington state. Filmene som ble funnet i tursekken hans dokumenterer både det voldsomme naturfenomenet – askeskyene som nærmer seg, himmelen som gradvis formørkes –, samt fikserer et dødsøyeblikk. Utstillingen Så i asken slik at ingenting går tapt tar utgangspunkt i Landsburg’s skjebne og verkene som vises kan både betraktes som dokumentaristiske svar på hendelsen, samt fristilte kunstneriske uttrykk. Den svenske forfatteren Magnus Dahlström skriver sin versjon av Landsburg’s siste bevegelser på fjellet og gjør noe etterlevende etter katastrofer ofte forsøker: han lever seg inn i, forestiller seg og dikter videre der det  befinner seg et gapende tomrom.

I videoverket Mannen reflekterer Johan Øvergård over måter mennesket betrakter, tolker og ofte romantiserer naturen på. Hvordan et konsept som slow-tv har hatt stor seersuksess med en estetikk man gjerne assosierer med overvåkningsteknologi. I videoverket Mannen tar han utgangspunkt i NRKs live-stream av Mannen-fjellet, et fjell som geologer flere ganger har ment snart ville rase ut, men enda ikke har gjort, og bringer det inn i kunstrommet. Verket viser effektivt hvordan action-narrativet knyttet til det kommende raset støter mot det stumme, steile fjellet, samt hvordan populærkulturens dyrking av katastrofer og apokalypser, samt fetisjismen rundt det å være der når det skjer, har fått et nytt ”format”. Dette ser man også i Dahlströms tekst der nettopp forventningen om og forestillingen om vulkanutbruddet er det som får fotografen til å bli stående, selv når det faktiske utbruddet plutselig skjer. Øvergårds videoverk reflekterer over hvilke muligheter som ligger i moderne teknologi når det kommer til å betrakte, avdekke og beskrive naturen uten å sette sine egne liv i fare, men viser også hvordan betrakteren ved å komme nærmere  – klikkbart hvor en man befinner seg i verden –, kan oppleve at nye grenser mellom seg selv og naturen kan oppstå.

Ann Iren Buan begynte sin kunstutdannelse med fokus på tegning, men har lenge interessert seg for papirets mer skulpturelle egenskaper; dets forvandlingspotensial fra sårbart til solid, fra miniatyrisk til monumentalt. Hun betrakter selv både rommet og skulpturene som kropper, og minner på denne måten om at det alltid er kroppen som er den sensoriske overflaten mennesket mottar virkeligheten med. Buans skulpturer er ikke bare objekter, de gjør også inngrep i rommet og bevirker på denne måten betrakterens opplevelse av verket og rommet. Men slik som Mannen er en ikke-statisk skulptur (om man kan kalle den det), gjennomgår også papiret i Ann Iren Buans skulpturer hele tiden små, unnselige forvandlinger i henhold til matriallovene (papirets).

Jørn H. Sværen har gjennom småutgivelser på eget forlag (England forlag), utviklet et særpreget og nedskåret poetisk uttrykk, der en bok kan bestå av så lite som tre setninger. Slik avkrever han en langsomhet i lesningen og tvinger betrakteren til å øke oppmerksomheten mot detaljene (strofer, antall ord, mellomrom). Diktene kan også assosieres i retning gravinskripsjoner, noe som kan rette tanken mot en før-moderne skrivesituasjon, der man gjennom byrden i selve skrivehandlingen – være det seg en runeinnskripsjon eller en steinhugger – begrenset rekkevidden av som kunne uttrykkes. På måte måter skaper det arkaiske i Sværens diktning også en historisk resonans.

I diktsamlingen Vi er tiggere – hvor tittelen til utstillingen er hentet fra – står setningen Lakunenes lys alene på siden. Lakune er et tomrom eller et manglende ord i en tekst og representerer noe som er tapt og ikke kan erstattes. Lakunen eller tomrommet er noe verkene i utstillingen på ulike måter sirkulerer omkring. Hva vi ikke ser, hvordan vi framstiller det, hva vi ikke vet, hva vi forteller.

Utstillingen kommer til å reise fra Galleri69 i Oslo, til Harpefoss hotell og slutte på Levart i Levanger. Vandringen skal dokumenteres og samles i en bok som lanseres den 19. mars på LevArt. Slik ønsker prosjektet å framheve den nære relasjonen mellom kunst og tekst, utstilling og bok.